Himmelrike og helvete

Publisher: 
Place: 
Oslo
Year: 
2010


The novel Himnaríki og helvíti (2007), translated to Norwegian by Tone Myklebost.



About the book:



Det er seks mann i en åpen båt, det er det store havet, det er torskens rikdommer, det er fjellerne og skyene, det blåser opp. Det har vært slik i hundredvis av år, det har alltid vært like hardt, og like farlig. Bare Bárdur kan tenke seg et annet liv. Det er derfor han bærer en bok i sekken. Ved siden av ham sitter gutten. Han har kvapt begynt å leve, og nå må han forstå døden. Er det slik det er å være mann, å være menneske? Og hvordan kan mann fortelle om det?



From the book:



De fjerner seg.



Andrea står fremdeles på samme sted og ser hvordan de blir mindre og mindre. Ansiktsuttrykkene deres viskes ut, hun stirrer helt til de har forvandlet seg til én kropp som sender båten ut på havet, inn i natten, i retning av fisken som svømmer rundt i dypet og som bare synes det er moro å være til. Andrea ser etter dem, ber til Gud om å ta vare på dem, ikke glemme dem. Hun venter med å gå opp til rorbua til hun har sett mylderet av båter fra hovedrorbuene komme rundt knatten. Det er morsomt å stå alene i natten, rett ovenfor fjæra og se bortimot seksti båter dekke opp i stillheten, se alle disse mannfolkene ta ut all den kraften de har, for å komme først frem til fiskebankene og kunne velge den beste plassen, se dem presse frem det ytterste av sine krefter, som likevel ikke er noen ting sammenlignet med havet, vindens voldsomhet, himmelens raseri, vi stoler på deg, Herre, og på din sønn Jesus. Hun korser seg, snur seg, og da får hun øye på svogeren, Gudmundur. De to brødrene snakker kanskje ikke sammen lenger, men de følger nøye med hverandre. Hun var altså ikke alene, det var bare et tankebedrag. Så komplisert er virkeligheten, Andrea hadde vært helt og holdent alene med sine tanker og fornemmelser og det hadde formet hele hennes tilværelse, men noen meter overfor henne hadde altså Gudmundur stått og sett det samme som henne. Hun kjenner sinnet bruse opp i seg, men det legger seg like raskt igjen, hvorfor hisse sig opp, tenker Andrea, himmelfallen over seg selv, og går mot rorbua, der venter forskjellige opphaveer på henne, dessuten en danst sjøhelt, om nå ikke han også var en av disse helvetes skvaldrebukkene, enda en av disse politikerne, visste du at ytterst få mennesker greier å forvalte makt uten at det drypper skitt på dem? Andrea går for moro skyld nærmere Gudmundur enn hun er nødt til, ser han rett inn i ansiktet, hilser, sier et eller annet om været. Gudmundur er en alvorlig mann, streng, og det er selvfølgelig ingen spøk å leve, noe han faktisk kan ha delvis rett i, og livet er dessuten aldri like dødsens renset for spøk som når han nylig har våknet, det vet Andrea, og nettopp derfor er det så morsomt å gå unødvendig nær, være i unødvendig godt humør, nesten som om livet er fylt av kalvaktig glede denne natten. Gudmundur stirrer strengt tilbake, nesten forarget, og Andrea holder smilet litt tilbake. Verdens gåter er mange. Hvordan kan en sånn streng og alvorlig mann ha en slik lys og glad datter? Det er mye jeg ikke skjønner noen verdens ting av, tenker Andrea og bestemmer seg for at når Gudmundur og karene hans er dratt, sannsynligvis om to timer, og hun er ferdig med det hun må gjøre, skal hun rusle borg og la jenta få Bríets forelesning om kvinnefrigjøring som Bárdur og gutten hadde gitt henne tidligere på vinteren, den lille boken vil få Gudmundur til å hisse seg opp, og det gjør nok ikke misnøyen hans mindre at boken er bundet inn sammen med Snekkerkvad av Jón Bernhardsson; Gudmundur har stor glede av godt snekkerarbeid. Det klukker i Andrea idet hun går inn i rorbua, hun plystrer på melodien som Benedikt hadde blåst for dem, men i døråpningen husker hun varmen og lukten som strømmet opp fra Bárdurs halslinning, hun lukker døren til natten, og tankene hennes driver langt av sted.



(45-47)